Kyr til besvær

I går var dyra kommet helt opp mot garasjen vår. Her er gjerdet solid så jeg våget meg ned og tok noen bilder av dem. Pia var litt redd dem men gjorde også noen skinnangrep mot dem men hun var i bånd så det ble med forsøket.
Oksen klør seg på halsen mot gjerde

Hun er jo litt skjønn også da, når hun står trygt bak et solid gjerde.

som du ser, gjerde er skrøpelig her.

Vi bor på landet og på landet er der kyr og okser. Våre nærmeste naboer er for tiden kyr med kalver og ett par okser. Dessverre løper beitemarken deres parallellt med veien vår et par hundre meter. Øverst oppe ved løen er det kun et falleferdig, spinkelt gjerde som skiller folk og fe. Her ligger roten til det onde - min angst for disse dyrene. De har lagt sin elsk på Pia så når jeg kommer gående med henne strømmer flokken til gjerde og jeg er livende redd for at de skal bryte seg gjennom. En dag da vi skulle gå tur var dyrene nede i skråningen luntende opp mot det øvre beite. Jeg tenkte at dersom jeg skyntet meg så kom jeg forbi dette strekket før de kom opp så jeg begynte å småløpe oppover. Tror du ikke at de beistene hadde sett oss og satte opp farten de også. Jeg løp alt jeg orket så jeg hev etter luft og bak meg ristet jorden av ett par tonn kjøtt i full firsprang. Jeg torde ikke snu meg meg løp og håpet at de ville stoppe før gjerdet og ikke brase inn i det og dermed velte det og ha fritt løp til meg og hunden. Heldigvis stoppet de ved gjerde. Jeg hadde klart å løpe langt forbi og da jeg så at de stoppet kunne jeg endelig slappe av å finne luft i lungene igjen. Nå har jeg angst dersom dyrene står på øvrebeite, der gjerde er så skrøpelig at jeg heller tar Pia i bilen og kjører opp til kirken og går tur med henne derfra. Ja, de er kyr til besvær, for meg i alle fall.